Hvordan vi tenker om valpenes første uker

En god start handler ikke om å oppleve mest mulig på kortest mulig tid.

De første ukene skjer utviklingen hos valpene utrolig raskt. For bare noen uker siden var verden først og fremst Strava, søsknene, varme, melk og søvn. Nå åpner verden seg gradvis.

De ser og hører. De beveger seg stadig bedre. De begynner å leke med hverandre, undersøke omgivelsene og reagere på det som skjer rundt dem.

For oss betyr det også at rollen vår endrer seg.

De første ukene handlet mye om å følge vekten, passe på at alle fikk mat og sørge for gode forhold rundt Strava og valpene. Nå begynner en periode hvor vi gradvis får større betydning for hvilke erfaringer valpene får med seg før de flytter hjemmefra.

Det ansvaret tar vi på alvor.

En viktig periode i valpens utvikling

De første månedene av hundens liv har stor betydning for senere utvikling. Det finnes individuelle og rasemessige forskjeller, men perioden fra omtrent tre til tolv ukers alder regnes vanligvis som en særlig sensitiv periode for sosialisering.

I denne perioden blir valpen gradvis bedre rustet til å undersøke verden, lære av erfaringer og danne forventninger til mennesker, andre hunder og miljøet rundt seg.

Det betyr ikke at en valp må ha opplevd «alt» før den flytter hjemmefra.

Tvert imot.

Vi ønsker ikke å fylle dagene med flest mulig nye inntrykk eller arbeide oss gjennom en lang sjekkliste med ting valpene skal ha sett, hørt og kjent på.

For oss handler denne perioden mer om å gi dem gode, varierte og alderstilpassede erfaringer.

En ny opplevelse skal helst være noe valpen kan undersøke og mestre, ikke noe den bare må tåle.

Verden begynner hjemme

Valpene våre vokser opp midt i huset.

Valpekassen står i stuen, og det betyr at vanlige lyder og bevegelser i et hjem allerede er en del av hverdagen. Vi går forbi. Vi snakker sammen. TV-en står på. Det lages mat. Dører åpnes og lukkes.

Det er ikke et konstruert treningsopplegg. Det er ganske enkelt livet i et hjem.

Etter hvert som valpene blir mer mobile, vil verden utvides gradvis. Først området rundt valpekassen, senere andre deler av huset og etter hvert uteområdene.

Med større bevegelsesfrihet kommer også nye underlag, lyder, lukter, gjenstander og små problemer som må løses.

Vi ønsker å legge til rette for dette uten å gjøre miljøet til en hinderløype hvor valpene hele tiden skal prestere.

Noen ganger er det viktigste vi kan gjøre å legge noe nytt i miljøet og se hva som skjer.

Vi vil se hvordan valpene møter verden

Dette er også perioden hvor observasjonene våre blir stadig mer interessante.

Allerede tidlig så vi små forskjeller. Noen var raskest bort til Strava når hun kom tilbake til valpekassen. Noen sov gjerne litt for seg selv, mens andre nesten alltid søkte sammen med søsknene.

Nå vil atferden bli mer sammensatt.

Hva gjør valpen når den møter noe den ikke har sett før?

Går den rett bort?

Stopper den og observerer?

Trenger den litt tid før den undersøker?

Hva skjer dersom noe overrasker den?

Og kanskje viktigst: Hva gjør den etterpå?

Det siste er interessant for oss. En valp trenger ikke å være uberørt av alt nytt for at reaksjonen skal være god. Å registrere eller reagere på noe ukjent er naturlig. Vi er minst like interessert i hvordan valpen håndterer situasjonen og om den raskt blir nysgjerrig igjen.

Derfor prøver vi å beskrive det vi faktisk ser, fremfor å bestemme tidlig at én valp er «modig», en annen «forsiktig» og en tredje «selvstendig».

Det er fortsatt mye utvikling igjen.

Litt utfordring er en del av læringen

Målet vårt er ikke at valpene aldri skal oppleve noe vanskelig.

Et godt hundeliv kommer til å inneholde nye steder, fremmede mennesker, lyder, andre hunder og situasjoner hunden ikke kan forutse.

Det vi ønsker å bygge, er valper som gradvis lærer at verden kan undersøkes og at nye situasjoner som regel er håndterbare.

Derfor tror vi heller ikke på å fjerne enhver liten utfordring.

En valp som forsøker å komme over en lav hindring, undersøker et nytt underlag eller prøver å finne en annen vei frem, trenger ikke nødvendigvis hjelp med én gang. Noen ganger kan vi vente litt og gi valpen mulighet til å finne løsningen selv.

Men det er en balanse.

Det er forskjell på en håndterbar utfordring og å bli overveldet. Vi ønsker ikke å presse en valp gjennom en situasjon fordi vi har bestemt at den «må lære det».

Vi må se på valpen foran oss.

Sosialisering er mer enn å møte mennesker og hunder

Ordet sosialisering brukes ofte om at valpen skal møte mange mennesker og andre hunder.

For oss er begrepet større enn det.

Valpen skal etter hvert kunne fungere i en verden full av forskjellige miljøer, underlag, lyder, bevegelser, mennesker og situasjoner. Den skal kunne bli håndtert, finne ro, være nysgjerrig og lære sammen med mennesker.

Det betyr heller ikke at valpene skal hilse på alle de møter.

Kvaliteten på erfaringene er viktigere enn antallet.

Valpene har allerede fått møte noen få mennesker, men i rolige og trygge omgivelser. Her har vi ikke bare tatt hensyn til valpene, men også til Strava. I starten merket vi at hun kunne bli urolig når valpene ble løftet ut av valpekassen, og da var det naturlig for oss å begrense både besøk og håndtering.

Dette har gradvis endret seg. Nå er Strava avslappet når valpene løftes opp og håndteres av andre. Hun kommer gjerne bort for å sjekke hva som skjer og gir valpene noen slikk, før hun raskt slår seg til ro igjen og ser ut til å sette pris på litt alenetid.

For oss er dette et godt eksempel på hvorfor vi ønsker å ta utviklingen gradvis. Det handler ikke bare om hvilke erfaringer vi ønsker at valpene skal få, men også om å følge med på hvordan både valpene og Strava reagerer underveis. Etter hvert vil valpene få møte flere mennesker og oppleve nye miljøer, men tempoet skal tilpasses dem.

Det samme gjelder lyder, gjenstander og underlag.

Nytt er bra.

For mye nytt på én gang er ikke nødvendigvis bedre.

De skal også lære å ha det rolig

Det er lett å bli opptatt av alt valpene skal oppleve.

Minst like viktig er det at ikke hver våkne stund fylles med aktivitet.

Valper trenger svært mye søvn og hvile. De trenger også tid til å bearbeide inntrykkene de får.

Derfor ønsker vi en rytme hvor nye erfaringer veksler med ro, søvn, kontakt med Strava og vanlig samvær med søsknene.

Vi har ingen ambisjon om å produsere åtte uker gamle «ferdig sosialiserte» hunder.

Det finnes heller ikke.

Når valpene flytter, er de fortsatt helt i starten av utviklingen. Arbeidet vi gjør kan gi dem et godt utgangspunkt, men valpekjøperne overtar en viktig del av ansvaret for den videre sosialiseringen, miljøtreningen og læringen.

Strava er fortsatt viktig

Selv om vår rolle blir større, er Strava fortsatt en svært viktig del av valpenes verden.

Forholdet mellom mor og valper handler ikke bare om melk.

Etter hvert som valpene blir eldre, vil samspillet mellom dem forandre seg. De får også stadig mer erfaring gjennom lek og samspill med søsknene.

Vi ønsker derfor ikke å være så ivrige etter å lage aktiviteter at vi undervurderer verdien av det som allerede skjer naturlig i kullet.

Å vokse opp sammen med mor og søsken er i seg selv en viktig del av valpetiden.

Vår oppgave er å tilføre det som er nyttig, ikke å kontrollere hvert minutt av utviklingen.

Seks valper, ikke ett program

Dette er kanskje det viktigste prinsippet vårt de kommende ukene.

Vi har seks valper.

Ikke seks identiske individer som nødvendigvis skal reagere likt på det samme opplegget.

Hvis én valp trenger litt mer tid til å undersøke noe nytt, skal den få det. Hvis en annen kaster seg rett inn i situasjonen, kan vi observere hva den gjør videre.

Etter hvert håper vi at summen av disse observasjonene kan fortelle oss mer om hver enkelt valp.

Det blir viktig når vi senere skal vurdere hvilken valp som passer til hvilket hjem, og når vi skal vurdere om en av tispene skal bli igjen hos oss.

Men heller ikke da skal én enkelt reaksjon eller test avgjøre.

Vi ønsker å se etter mønstre over tid.

Vi lærer samtidig med valpene

Dette er vårt første Cocker Spaniel-kull, og vi kommer ikke til å late som om vi allerede vet nøyaktig hvordan alt vil utvikle seg.

Vi har erfaring med hund og oppdrett fra tidligere, vi leser, søker kunnskap og planlegger. Likevel er det noe annet å stå midt i det med akkurat disse seks valpene.

Det er også en viktig del av dette kullet for oss.

Vi skal følge med på hva som fungerer. Dokumentere det vi gjør. Være kritiske til egne valg. Og når valpene har blitt voksne, ønsker vi å kunne se tilbake og spørre:

Hva gjorde vi som fungerte godt?

Hva kunne vi gjort annerledes?

Og hva skal vi ta med oss videre til et eventuelt neste kull?

Det er slik vi ønsker å utvikle oppdrettet vårt over tid.

Slik tenker vi

• Nye erfaringer skal være positive, alderstilpassede og håndterbare.

• Vi ønsker variasjon, men ikke flest mulig inntrykk på kortest mulig tid.

• Valpene skal få undersøke og løse små utfordringer selv.

• Vi observerer atferd over tid fremfor å sette tidlige merkelapper på valpene.

• Søvn, ro og vanlig samspill med Strava og søsknene er også en viktig del av utviklingen.

• Vi behandler valpene som individer og tilpasser erfaringene når det er nødvendig.

• Arbeidet vårt før levering er starten på utviklingen, ikke slutten.

Til ettertanke

En god start handler kanskje ikke om hvor mye en valp har rukket å oppleve, men om hva den har lært om verden gjennom opplevelsene den har fått.

To uker med valper. Hva har vi lært så langt?

Valpene er 1 døgn gamle

Det er nesten vanskelig å forstå hvor mye som kan skje på to uker.

For bare noen dager siden besto livet i valpekassen nesten utelukkende av å sove, spise og krype bort til Strava. Nå begynner valpene å komme seg opp på beina. De tar sine første ustødige steg, og denne uken har vi også begynt å se små glipper mellom øyelokkene.

De første to ukene med vårt første Cocker Spaniel-kull har først og fremst lært oss hvor raskt utviklingen går. Men de har også lært oss hvor mye av oppdretterens arbeid i denne perioden som egentlig handler om å observere, følge med og la Strava gjøre jobben sin.

Den første uken var den mest spennende

Vi visste på forhånd at den første tiden etter fødselen er sårbar. Nyfødte valper er helt avhengige av moren og har begrenset evne til blant annet å regulere kroppstemperatur, væske og energi. Derfor følger vi ekstra godt med den første tiden.

Heldigvis har alt gått veldig bra hos oss så langt.

Den første uken veide vi alle valpene morgen og kveld. Nå har vi gått over til én veiing om dagen. Vekten gir oss et enkelt og nyttig mål på om alle får i seg nok melk og utvikler seg som forventet. Regelmessig veiing anbefales nettopp fordi manglende vektøkning kan være et tidlig tegn på at noe ikke er som det skal.

Og det har skjedd litt på vekten.

Da de seks valpene ble født, veide de til sammen 1815 gram.

Nå veier de til sammen omtrent 4500 gram.

Det betyr at den samlede vekten på under to uker har økt med omtrent 150 prosent.

Når man ser dem hver eneste dag, er det lett å ikke legge merke til hvor mye de faktisk vokser. Tallene gjør utviklingen ganske tydelig.

To uker i tall

Antall valper: 6
Samlet fødselsvekt: 1815 gram
Samlet vekt nå: ca. 4500 gram
Vektkontroll første uke: morgen og kveld
Vektkontroll nå: én gang daglig
Viktigste aktiviteter: spise og sove

4 dager gammel.

Strava har også forandret seg

Utviklingen handler ikke bare om valpene.

Den første uken forlot Strava nesten ikke valpekassen. Hun ville være sammen med valpene hele tiden, og valpekassen i stuen ble raskt stedet hun følte seg mest komfortabel.

Hun var også tydelig påvirket av hormonene etter fødselen. I perioder var hun urolig, og ute i hagen gravde hun flittig i hekken.

Det har gradvis endret seg.

Nå tar hun lengre pauser fra valpekassen og oppsøker oss mer. Men morsrollen er definitivt ikke lagt bort. Kommer det en lyd fra kassen, er hun raskt tilbake for å kontrollere at alt er i orden. Og når seks sultne valper oppdager at melkebaren har kommet tilbake, er det ikke vanskelig å høre at de setter pris på det.

Strava veies også regelmessig. Hun produserer melk til seks valper og får derfor betydelig mer mat enn normalt. Akkurat nå får hun i praksis spise nesten så mye hun ønsker. Vekten hennes har holdt seg stabil, og melkeproduksjonen ser ut til å være svært god.

Det er betryggende.

Strava følger alltid med på valpene sine.

Fra kryping til de første stegene

Den kanskje morsomste forandringen den siste uken er bevegelsene.

De første dagene kravlet valpene rundt i kassen. Nå forsøker de å komme seg opp på beina.

Det er foreløpig ikke spesielt elegant.

Beina spriker, balansen forsvinner og retningen er ikke alltid helt den valpen hadde tenkt seg. Men fra dag til dag ser vi forskjell.

Det passer godt med den normale utviklingen. Rundt to ukers alder begynner valper å forsøke å stå, samtidig som øynene åpnes og motorikken gradvis blir bedre.

Nå kan vi også se at flere av dem myser mot verden for første gang. Øynene åpnes gradvis, og det skjer ikke nødvendigvis samtidig hos alle. Vanligvis skjer dette i løpet av de første én til to ukene.

Det føles som starten på en helt ny fase.

Noen få minutter om gangen

Vi håndterer valpene regelmessig, men foreløpig i små doser.

De blir løftet, holdt forsiktig og kjent over. I starten merket vi at flere raskt ble urolige når de ble løftet bort fra Strava og søsknene. Nå virker de langt mer komfortable med den korte håndteringen.

Det er interessant å observere.

Vi snakker fortsatt bare om noen få minutter om gangen. I denne alderen er behovet for søvn, mat, varme og trygghet viktigere enn vårt behov for å «trene» dem.

Samtidig finnes det forskning som tyder på at mild og skånsom menneskelig håndtering allerede i neonatalperioden kan være positivt for senere utvikling. Nøkkelordet for oss er likevel varsomt.

Det skal være på valpenes premisser.

Gradvis lærer vi valpene å bli håndterte av mennesker.

Vi ser allerede forskjeller

Selv om valpene foreløpig stort sett spiser og sover, begynner vi å legge merke til små forskjeller mellom dem.

Når Strava kommer tilbake til valpekassen, er enkelte som små raketter på vei mot henne. Andre bruker litt bedre tid.

Noen finner gjerne en plass for seg selv når de skal sove. Andre ser ut til å foretrekke å ligge tett sammen med søsknene.

Det er fristende å begynne å sette merkelapper på dem allerede nå.

Det skal vi prøve å la være.

Valpene er fortsatt svært unge, og nervesystemet, sansene og motorikken er i rask utvikling. Det vi ser i dag trenger ikke fortelle oss hvordan den voksne hunden blir.

I stedet noterer vi det vi faktisk observerer.

Hvem gjør hva? Når skjer det? Gjentar atferden seg over tid?

Det blir interessant å se om noen av forskjellene vi ser nå fortsatt er synlige om fire, seks eller åtte uker.

For oss er nettopp dette en viktig del av læringen fra vårt første kull.

Og så er det oss

Vi skal også innrømme at vi begynner å bli litt rastløse.

Vanligvis går vi tur nesten hver dag, og helgene brukes gjerne til lengre turer i skogen. Tirsdager har vært forbeholdt fellestrening i den lokale hundeklubben.

Akkurat nå er hverdagen ganske annerledes.

Vi har valgt å prioritere Strava og valpene, og skogsturene har for en periode blitt erstattet av valpekasse, veiing, klesvask og mange timer i stuen.

Det er selvfølgelig akkurat der vi ønsker å være nå.

Men vi har også gjort oss en ganske tydelig erfaring:

Det kommer til å bli veldig fint å ha to hunder.

Når Strava igjen kan bli med på trening og lengre turer, kommer vi til å sette ekstra stor pris på det. Og dersom en av tispene i dette kullet etter hvert viser seg å være den hunden vi håper på, vil hverdagen med to hunder også kreve litt planlegging.

En valp og en voksen hund har forskjellige behov. Valpen skal få tid til å erfare, lære og oppleve verden i sitt eget tempo. Den trenger korte økter, nye miljøer og erfaringer også uten Strava ved sin side. Strava skal samtidig få fortsette med sine aktiviteter og mål. Planen er fortsatt å trene mot hennes første start i lydighetsringen, samtidig som vi ønsker å arbeide videre med blodspor.

Det betyr ikke at hundene skal leve hvert sitt liv. Mye kommer vi selvfølgelig til å gjøre sammen. Men noe av treningen må tilpasses den enkelte hunden. Det tror vi vil være bra både for Strava og for en eventuell valp vi beholder.

Akkurat nå kjenner vi i hvert fall at tanken på to hunder føles stadig mer riktig.

Nå begynner neste fase

De første to ukene har vært stille.

Valpene har spist, sovet og vokst. Strava har stått for nesten hele omsorgen, mens vår viktigste oppgave har vært å legge til rette, følge med og gripe inn dersom noe skulle avvike.

Nå begynner noe nytt.

Øynene åpnes. Beina begynner å fungere. Sansene utvikles, og kontakten med søsknene og omgivelsene vil gradvis bli større. Overgangsperioden rundt denne alderen kjennetegnes nettopp av rask utvikling av sanser, motorikk og sosial interaksjon.

For to uker siden hadde vi seks nyfødte valper.

Nå begynner vi så smått å få seks små hunder.

Det er ganske fascinerende å få følge på nært hold.

Slik tenker vi

• Vi følger vekten og utviklingen systematisk, men lar Strava gjøre mesteparten av jobben.

• Vi håndterer valpene jevnlig og forsiktig, tilpasset alderen deres.

• Vi beskriver det vi observerer uten å være for raske med å sette merkelapper på valpene.

• Vi ønsker å dokumentere utviklingen gjennom hele kullet, slik at erfaringene kan brukes videre.

• Vi prøver å nyte perioden samtidig som vi lærer så mye som mulig av den.

Til ettertanke

To uker er veldig kort tid. I en valps utvikling kan det samtidig være forskjellen mellom å krype rundt med lukkede øyne og å ta sine første ustødige steg ut i verden.

Fra schæferhund til cocker spaniel

Kennel Norsewyn er ny. Erfaringen vår er det ikke. Vår historie med hund startet lenge før Strava flyttet inn.

Hund har vært en del av livet vårt i mange år. Ole-Magnus fikk sin første schæferhund allerede som tenåring, og interessen utviklet seg raskt. Gjennom årene har vi hatt flere schæferhunder, hvor flere oppnådde gode resultater på utstilling. Hundene tok oss inn i et aktivt klubbmiljø med trening, utstillinger og ulike verv. Ole-Magnus var også figurant innen RIK, og hund ble en stor del av hverdagen.

Schh1 Kaiser av Thorarinn

Rypevingens Anna

Oppdrett er heller ikke nytt for oss. Vi har tidligere hatt to valpekull under kennelnavnet Thorsborgen, et kennelnavn som Ole-Magnus overtok etter sin bestefar. Interessen for hund går igjen gjennom flere generasjoner i familien. Både bestefar, mor og far har drevet oppdrett, vært aktive i klubbmiljøet og utdannet instruktører. Det har gitt oss mange erfaringer som vi fortsatt har med oss.

Da barna kom, endret hverdagen seg. Hund var fortsatt en viktig del av livet, men oppdrett og målrettet trening fikk naturlig nok mindre plass. Familien kom først. I denne perioden hadde vi også to pointere som ga oss mange gode opplevelser.

Sildrebekkens Warro

Sildrebekkens Warro

Da barna etter hvert flyttet hjemmefra, fikk vi igjen tid til å satse mer på hund. Samtidig ønsket vi ikke å gå tilbake til det vi hadde gjort tidligere. Vi hadde lyst til å starte et nytt kapittel.

Valget falt på cocker spaniel.

Det var ikke fordi vi ønsket en enklere hund. Tvert imot. Vi ønsket en allsidig rase som kunne være med på tur, trene lydighet og spor, fungere godt i hverdagen og samtidig ha et rasetypisk eksteriør. En hund som kunne være like naturlig hos en aktiv familie som hos en pensjonist eller som arbeidshund innen ulike samfunnsoppgaver.

Strava har bekreftet at vi valgte riktig rase. Hun har også minnet oss på noe viktig. Uansett hvor mange år man har hatt hund, blir man aldri ferdig utlært.

Det er kanskje den viktigste erfaringen vi har med oss inn i kennel Norsewyn.

Vi har stor respekt for den kunnskapen som finnes hos erfarne oppdrettere. Samtidig mener vi at ingen er tjent med å gjøre ting på en bestemt måte bare fordi de alltid har vært gjort slik. Vi ønsker å bygge vårt oppdrett på dokumentert helse, erfaring, åpenhet og en vilje til å lære. Når ny kunnskap gir bedre svar enn gamle sannheter, må vi være villige til å utvikle oss.

Det er også derfor vi valgte å starte kennel Norsewyn.

Vi ønsker å avle sunne, mentalt robuste og rasetypiske cocker spaniels som fungerer godt i dagens samfunn. Hunder som kan trives som familiehund, treningskamerat eller tjenestehund, og som kan leve lange og gode liv sammen med menneskene sine.

Vi vet at ett kull ikke bygger en kennel.

Det gjør valgene man tar, erfaringene man gjør seg og viljen til å bli litt bedre, kull etter kull.